JOSEFINE

Lossius
11

Fødselshistorien

Det kan være ganske mye som er "feil" siden man glemmer/fortrenger veldig masse fra fødselen med en gang den er ferdig. Men har skrevet det jeg husker og hvordan jeg opplevde hele situasjonen! Var kjempeheldig som hadde med meg pappaen til Amanda og min mamma, som virkelig støttet meg gjennom fødselen på alle mulige måter! 

Jeg våknet kl 04:00 den 2.August av mageknip. Var ikke spessielt vondt, men jeg ble liggende våken fram til klokka var 05:30 før jeg stod opp å tok meg en dusj og vekkte mamma som var på besøk. Jeg hadde time til overtidskontroll på sykehuset kl 08:30 så frokosten ble satt på bordet ca 07:00. På dette tidspunktet begynnte jeg å få noen merkelige tak i ryggen, men tørte ikke håpe på at det var noe siden jeg hadde hatt masse maserier de siste dagene. 

Da vi kjørte til sykehuset (ca 1 times kjøretur) la jeg merke til at takene i ryggen kom med 7 minutters mellomrom hele tiden. Jeg husker jeg sa til mamma at det var ganske regelmessig og at kanskje noe var på gang, men jeg slo ifra meg tanken siden takene ikke var vonde i det hele tatt. Vi kom på sykehuset og de tok en UL som viste at alt var i den skjønneste orden med babyen og jeg fikk derfor tid til ny overtidskontroll noen dager senere. Når det var ordnet ble jeg satt til CTG registrering og der viste det jammen at jeg hadde regelmessige rier. På grunn av dette fikk vi ikke lov til å reise hjem og vi fikk beskjed om å gå oss en tur på Moa (kjøpesenter i Ålesund) for å se om riene tok seg opp.

De neste timene brukte vi på å dra innom masse forskjellige butikker og å kjøre rundt i Ålesund. Riene hadde tatt seg en god del opp, men de var fortsatt ikke "så vonde", men vi dro inn til sykehuset ca 16:00 for å ta en sjekk siden det hadde begynnt å bli ganske kjedelig å drive rundt i Ålesund uten å vite om ting var skikkelig i gang. Kom inn på føden og møtte verdens søteste jordmor som gikk med på at vi skulle sjekke åpning. 3 cm og jeg var helt avflatet og klar til å føde. Ble kjempeglad for at ting virkelig var i gang. 

Etter hun hadde sjekket åpningen gikk slimproppen og riene tok seg veldig opp slik at jeg måtte puste meg igjennom dem. kl 18:00 var vi innskrevet og fått fått tilldelt fødestue. jeg hadde også fått antibiotika og diverse. Riene begynte på dette tidspungtet å være ganske så vonde, men utholdelige. Åpningen ble sjekka og jeg hadde 4 cm og det ble bestemt at vannet skulle taes siden pulsen til Amanda steg veldig masse når riene kom. Etter at vannet ble tatt ble riene mye mer intense og vonde. Jeg holdte ut i to timer før jeg bad ganske pent (Les: forlangte) om Epidural.

Epiduralen fikk jeg ikke på en ganske god stund siden Amanda skrudde seg feil nedover i bekkenet, men når jeg endelig fikk den var det som å komme til himmelen. Jeg fortalte anestesilegen flere ganger at han var den beste personen jeg hadde møtt og at han hadde reddet dagen min, wuhu. I menst de satt epiduralen var det vaktskifte og jeg fikk ei ny herlig jordmor. Når epiduralen var satt fikk jeg sovet ganske mye og jeg begynnte etterhvert å kjenne pressriene så smått. kl 23:00 tok pressriene seg en del opp, men jeg fikk ikke lov til å presse siden det var igjenn en liten "kant". Jeg fikk lov til å begynne å presse ca 23:45 og 00:05 den 3.August var verdens fineste Amanda ute i denne verden!

Hun ble lakt rett opp på brystet mitt og hun gråt som bare det! Ut kom hun som superman med en hånd ved hodet og navlestrengen to ganger rundt halsen. Var så stolt som det gikk annt å bli!  I ettertid har jeg skjønnt at fødselen var ganske dramatisk siden pulsen hennes var så høy og hun ikke ville skru seg skikkelig ned i bekkenet. Var ikke så alt for langt unna keisersnitt, men jeg er overlykkelig for at jeg slapp det. Jeg er også glad jeg ikke fikk med meg at jordmørdrene tenkte på keisersnitt, for da hadde jeg mest sannsynlig blitt så redd at jeg ikke hadde klart å fokusere på fødselen.

Selv opplevde jeg fødselen som en drømmefødsel og det var slett ikke så ille som jeg trodde det skulle være, selv om jeg ikke kan nekte på at det var vondt. Mange forteller at de kommer til et pungt hvor de tror de vil dø, men jeg kom aldri til det pungtet. Jeg gikk egentlig hele tiden å venta på at det skulle bli værre, noe jeg tror gjorde fødselsopplevelsen min så god som overhodet mulig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til en eventuell neste fødsel, for fødselen var det største, beste og mest spennende jeg noen gang har vært med på!





#Fødselshistorie #Drømmefødsel #Mamma #Mammablogg #Svangerskap #Graviditet #Fødsel #Ungmamma #ungemødre

josefine Lossius (17 år og mamma)

Hei. Mitt navn er Josefine og jeg er en 19 år gammel jente som bor like utenfor Molde. Da jeg var 16 år gammel ble jeg gravid og jeg er nå mamma til Amanda som blir to år til sommeren. På bloggen vil dere kunne lese om det å være en ung mor og alle utfordringene det har med seg.

Kontakt meg

Josefinelossiusblogg@hotmail.no

Bla i bloggen

 
tinysizes.com

Bloggdesign

hits